SigveBrekke

Historien forteller om en blind mann som fikk til bake synet. Jesus ?reiste? mannen opp til tjeneste for Gud. Det er ikke tilfeldig at jeg velger denne historien. Jeg merker at jeg kan gjenn kjenne noe av mitt eget liv i den kronisk syke mannen.

Som 12 åring mislikte jeg både bygdekulturen og menigheten.

Jeg møtte aldri Gud, ektehet ei heller et inkluderende felleskap. Dette gjorda at jeg derfor fikk en avstand fra Gud, og søkte andre miljøer utenfor hjemplassen, andre ikke-kristne miljøer. Humanistisk tenkning fanget jeg også lett opp. Kort tid etter at jeg var konfirmert så jeg ikke lenger på meg selv som kristen. Nå høres jeg mer ut som den bortkomne sønn en den blinde mannen.

På samme tid fikk jeg diagnosen epilepsi en uhelbredelig sykdom. Jeg kunne ikke gå i militæret eller bli politi, ikke kunne jeg kjøre bil, og jeg var innstilt på å ta medisiner resten av livet. Livssituasjonen min var med andre ord ikke så lett.

Da jeg var 19 år var jeg så heldig at det på den medisinske siden ble klart at jeg skulle ta en alvorlig opperasjon på høyre hjernehalvdel til sommeren. (Det er litt av et nåløye å komme dit.) Min mor viste ikke hvilken Sigve hun fikk tilbake.

Siden jeg skulle operere bestemte jeg meg for å bli med Stavanger turistforening på påsketur.

Der oppe kom jeg i snakke med en gutt som heter Åge om kristendom og slikt. Det viste seg at samtlige som var med på turen var kristne uten om meg. Da jeg kom ned ville jeg mest av alt melde meg ut av turistforeningen.

Når sommeren kom ble jeg operert etter planen. Opperasjonen ble vellykket, legene kunne ikke finne noen feil. For eksempel fryktet de at jeg skulle miste noe av synet.

For å komme meg best mulig etter opperasjonen begynte jeg på Rønningen folkehøyskole.

Jeg visste ikke hvordan jeg ville være etter operasjonen og trengte å få en form for sosial stimuli som kunne hjelpe meg mot eventuelle komplikasjoner. Det var riktignok en kristen folkehøyskole, men jeg valgte den siden den lå nærmest SSE.

Det jeg ikke visste var at Åge hadde sådd noe i hjertet mitt som begynte å spire etter hvert som jeg fikk mer åndelig input fra skolen.

Jeg fikk etter hvert en dragning til det kristne miljøet på skolen, og begynte å lese kristne bøker som for eksempel et målrettet liv. Jeg fikk en åndelig opplevelse som kjentes ut som en forelskelse.

Jeg ville så gjerne si at jeg var kristen, men det var vanskelig i forhold til venner å familie. Hva ville de tro om meg? Jeg skjønte at det var stoltheten min som skapte frykt for hva andre ville tenke om meg vist jeg sa jeg var kristen.

Jeg fikk et helt annet syn på kristne. Før hadde jeg sett dem som innelukkede og bundet til regler. Men nå så jeg mer at de kristne hadde sann frihet. Frihetsbegrepet mitt fikk nå et nytt innhold. Med frihet følger ansvar. Jeg hadde trodd at kristne ikke kunne gjøre ditt og datt. Nå skjønte jeg at det handlet om å ta ansvar for eget liv.

Under denne perioden var jeg dypt grepet av Gud. Det beste ordet for å beskrive opplevelsen er forelskelse. Når man er forelsket kan man gjøre utenkelig dumme ting Jeg gjorde noe så dumt som å sende en melding til Åge fra påsketuren. I normal og stolt tilstand ville jeg aldri tatt kontakt med ham, jeg kjente tross alt ikke fyren. Men jeg hadde slik en lengsel etter Gud.

Heldigvis hadde han tid til å møte meg.

Vi avtalte å møtes i Stavanger på turistforeningen sin kafé. Jeg hadde en stor kamel som jeg måtte svelge. Min negative opplevelse fra hjemplassen satt fortsatt i meg. Jeg merket at jeg på et vis identifiserte meg selv med hjemplassen hver gang jeg kom inn på tanken om å ta et kristent standpunkt. Men med litt hjelp fra Åge skjønte jeg at jeg ikke kunne gjøre de bagatellene til noe avgjørende for min evighet. Siden den gang plasserte jeg identiteten min i bibelen.

Jeg ble reist opp av Den Hellige ånd til tjeneste for Gud og møtte gode kristne felleskap og ekthet. Selv om jeg ikke kan se Gud skjønner jeg ved å se tilbake på livet at jeg enten må ha hatt utrolig flaks eller englevakt. At jeg lever takker jeg Gud for. Gud har vært etter meg hele tiden, men han hadde kanskje lite redskaper å bruke? Heldigvis fant han ?noen? han kunne lede i min vei.

Gjennom oss kan Den Hellige Ånd nå andre  mennesker. Vil du være et slikt redskap?

La oss snakke med de som ikke finner veien selv. Vi kan ta kontakt med beskjedne personer, ukule personer, store og små personer. Jeg tror at mennesker som møter Gud vil vokse som menneske. Gud tvinger seg ikke på menneskene, men han fisker gjerne.

Vil du være med å skape et slikt positivt miljø hvor folk kan finne ekthet, finne liv, finne Jesus?

Vi må selv ville ha noe med ham å gjøre for at han kan være oss til gagn og nytte.